Hver vinter kommer store mengder torsk… eller skrei som den også kalles, fra Barentshavet til Lofoten for å gyte. Dette har gitt livsgrunnlag for mennesker i området i minst fem tusen år.

Lofotfisket er med andre ord en eldgammel næringsvei. Etter hvert ble omfanget så stort at det også fikk betydning for mennesker langt utenfor Nord-Norge. De siste tusen år har det berømte sesong fiskeriet faktisk hatt avgjørende betydning for hele nasjonen.

Å følge torskens historie er derfor ei fasinerende reise gjennom tilblivelsen av nasjonen Norge. Via saga, lovverk og rettsprotokoller, gamle regnskapsbøker og forordninger tilbake til 1000-tallet tegner det seg et klart bilde. Det var torsken som ga oss kraft og økonomi til å etablere kirke, embetsverk, kongemakt, regjering og etter hvert et eget Storting. Torsken gjorde det mulig å bygge nasjonen stein på stein. Uten den hadde det ikke bodd mennesker i Nord-Norge. Bergen, Ålesund og Kristiansund hadde ikke vært. Og hva med Oslo og resten av Sør-Norge?

Uten torsken hadde heller ikke vikingene vært

Deres viktigste våpen var ikke sverd, spyd og bue, men skreien som menneskene langs kysten, i mangel på salt, hadde lært seg å tørke. Helt avgjørende som handelsvare, men også som skipsproviant. For i tørrfisken hadde de næringsrik mat med ubegrenset datostempling som gjorde det mulig å overleve lange reiser til Grønland, Russland og langt sør i Europa. Sågar til Amerika, 500 år før Columbus.

Den første tørrfiskeksportøren vi kjenner til het Torolf Kveldulvsson. I 870 reiste han ifølge Egils saga til Lofoten med storskipet sitt, fylte det med tørrfisk og seilte til England hvor han byttet lasta med nødvendige varer.

Hanseatene, som hadde sin egen flåte av krigsskip (hansa betød fra gammelt av væpnet kjøpmannskaravane) dominerte handelen i store deler av Nord-Europa. Tørrfisken ble et av de viktigste produktene etter at de hadde etablert seg i Bergen mot slutten av 1200-tallet, noe som illustreres i våpenskjoldet. Der opptar tørrfisken halve plassen, den har til og med krone. Den dag i dag pryder det samme våpenskjoldet Hansa-pilsen.

I 1560-årene seilte rundt 200 jekter årlig fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, tran og rogn som ble solgt til land i Europa. Denne handelen representerte i snitt en årlig verdi på 105.000 spesidaler. En sum tre ganger større enn Norges samlede statsfinanser i dette tidsrommet.

I minst tusen år, helt fram til begynnelsen av 1900-tallet foregikk fisket fra åpne båter, fortrinnsvis de største nordlandsbåtene, fembøringer og åttringer. Det tok seg fram med seil eller årer. På 1920-tallet var en stor del av fiskeflåten motorisert, noe som gjorde det mulig å klare seg med mindre mannskap ombord i båtene. Men deltagelsen under Lofotfisket var likevel stor til mange år etter 2. verdenskrig. I 1860 deltok 24 000 mann, toppåret var 1895 med 32 000 utøvere. Fra 1990 har deltagelsen vært på mellom 2000 og 4000.

Men det samlede fangstkvantum er ikke redusert. En sjarkfisker er i dag ti folds ganger mer effektiv enn sine yrkesbrødre i tidligere tider. Moderne utstyr og større båter har gjort det mulig for kystflåten å fiske ikke bare hele kysten, men også ute i storhavet hvor det tas store fangster før skreien kommer til Lofoten.

Lofotfisket er fremdeles et viktig sesongfiskeri som trekker til seg fiskere fra Finnmark i nord til Mandal i sør, og er fortsatt et fascinerende skue. Spesielt i mars og begynnelsen av april. Da er det et yrende liv på fiskebrukene langs hele Lofotveggen og enorme mengder fisk henges på hjell for å tørkes. I løpet av juni tas fisken ned fra hjellene, sorteres i atten forskjellige kvaliteter og eksporteres til flere land rundt om i verden. Største kunde er Italia. Der synges det den dag i dag i enkelte områder:

Viva lo stoccafisso! Viva la Norvegia!

«Frank A. Jenssen»

Vil du lese mer?

Lofotens fiskerihistorie

Bestill fisketurer med Lofotfiske  

Smaken av Lofoten